[vc_row][vc_column width=»1/2″]

Kjell B. Døving var biolog og arbeidet som professor i fysiologi ved Institutt for Zoofysiolog ved Universitetet i Oslo. Han var ekspert på sanseapparatet, og særlig på luktesans hos fisk.

Et viktig forskningsspørsmål for Døving var: hvordan orienterer fisken seg, og hvilke sanser bruker fisken for å oppsøke og finne den maten den er interessert i?

For fisken er luktesansen viktig for å kunne lokalisere føde på noen avstand; på nært hold brukes smakssansen. Organene for luktesansen sitter i groper på snuten, mens smaksløker sitter spredt mange steder på kroppen: i munnhulen og på leppene, på skjeggtråden (torsk), og på enkelte lange finnestråler (knurr).

Ved å trekke ut et og et kjemisk substans og teste dette for hver fisk, ville det være mulig å forstå den kjemiske preferansen for hver fiskeart. Døving og Jan W. Sissener utviklet et samarbeid om å sporing og identifisering av hver enkelt attraktant og stimulant de ulike fiskearter foretrekker. Attraqua har gjennom dette arbeidet opparbeidet seg mye kunnskap om substanser som tiltrekker fisk (attraktanter) og substanser som gjør at fiskene aksepterer det de får i munnen og svelger det (stimulanter).

Når vi snakker om kjemiske substanser så tenker vi på identifiserte molekyler, ikke ekstrakter. Disse ulike substansene blandes slik at vi får en optimal kombinasjon av de molekylene som på best mulig måte tiltrekker og stimulerer den fiskearten vi ønsker å fange. Siden ulike fiskearter har ulike preferanser betyr dette at i mange tilfeller vil våre produkter ha frastøtende egenskaper for andre (uønskede) fiskearter.

Siden de kjemiske signalene som lukt og smak reagerer på fortynnes raskt i vann har et problem vært å finne frem til de substansene som tiltrekker fisk over lange avstander. Vanskeligheten her er at disse substansene finnes i ørsmå mengder og de er ikke kjent fra før. Man må opparbeide konsentrasjonen for å identifisere dem.

De ulike substansene vi bruker har forskjellige egenskaper. Noen substanser får fisken til å komme svømmende fra lang avstand. Andre substanser får fisken til å lete etter mat i området der agnet befinner seg. Noen substanser smaker godt så fisken ikke spytter agnet ut igjen. Når noen av disse substansene kombineres vil de kunne ha en effekt på fisken som er mange ganger kraftigere enn de ville hatt hver for seg.

Gjennom hundrevis av timer med systematiske deduktive tester med observasjon av fiskenes atferd i akvarier, er resultatet et svært presist agn. Noen fiskearter liker mange av substansene og noen liker bare noen få. Ved å kombinere substansene kan vi komme frem til en blanding som vil være mye mer effektive på enkelte arter enn på andre. Og siden vi har identifisert virkestoffene kan vi også forsterke lokkeeffekten slik at våre agn vil ha lenger rekkevidde og bedre effekt enn et naturlig agn.

[/vc_column][vc_column width=»1/2″][/vc_column][/vc_row]